D/S Pelle: Forsiden » Om stiftelsen » Fra “Pippi” til “Pelle”

Fra “Pippi” til “Pelle”

Pelle i Pollen-ved Nesbakken i Arendal
D/S “Pelle” utenfor Nesbakken i Pollen i Arendal (klikk for større bilde)

Opprinnelig het hun ikke “Pelle”, men “Pippi”. Båten ble bygget i 1882 ved Motala Mek. Werkstads Aktiebolag Sverige som privat lystyacht for grosserer Herman Eger i Christiania. Det var et flott og elegant fartøy etter den tids smak og standard.

Historien om “Pelle” er fascinerende. Vi har laget et historisk sammendrag av båtens skjebne:

Fra “Pippi” til “Pelle”

“Pelle” het opprinnelig “Pippi”. Hun ble sjøsatt ved Motala Werkstads Aktie-Bolag i Sverige i 1882. Båten ble anskaffet som privat lystyacht for grosserer Herman Eger i Christiania. Han ville benytte den for lystelige turer på Christianiafjoden (Oslofjorden).

Spenteriss av pelle
Spanteriss av D/S “Pippi” utarbeidet av Motala Werkstads Aktie-Bolag 9. desem- ber 1881. (klikk for større bilde)

Byggesummen var 12.000 svenske kroner. Skipet ble bygget av stål (Bessemer) med loddrett stevn – uten galleon. Bruttotonnasjen var 15,00 tonn og netto 6,52 tonn. Hoveddimensjoner: Lengde 45 fot og bredde 12 fot. Maskinen bestod av en énsylindret høytrykksdampmaskin bygget ved Motala Werkstad Aktie-Bolag og utviklet 5 NHK/18 IHK ved 150 o/min. Det ga en marsjfart på 6-7 knop.

… ei förre den 1ste Maj

Kontrakten mellom Motala Werkstads Aktie-Bolag og grosserer Eger ble undertegnet 10. oktober 1881. “Pippi” skulle i følge kontrakten leveres “i första öppet vatten nästa år, dock ei förre den 1ste Maj”. Leveringstiden ble prikkfritt overholdt av verkstedet. Prøveturen fant sted 14. april 1882. Fra første stund var hun en pryd for sin stand. Det er for øvrig interessant å studere de håndskrevne spesifikasjonene vedrørende “Pippi“. Den lyder (på svensk):

Specifikation tilhörende kontrakt af den 10de October 1881 mellan Motala Mek. Werkstads Aktie-Bolag och Herr Grossör H. Eger rörande byggnaden af en 5 nominella hästkräfters propellångslup. Fartyget som byggs enligt närslutna ritning med flushdäck liggende cirka 6 tum under ledstången, med en kapp af stålplåt midtskepps öfer salong, maskinrum och skans, med banier af smidt och valsadt jern långs relingen, samt suntält med lösa stöttor mellan skorstenen och flaggspelet akterut, utføres på omsorgfull och i alla afseenden oklanderligt sätt. Fartygets konstruktion skall vara smakfull och passende för gang i sjö, samt i alla afseenden starkt og vel bygdt. Materialen i fartyget skall utføres uteslutande i Motala mjuku Bessemerstål och all trävirks af mogen, tørr och god beskaffenhet.

Som man ser er byggekontrakten meget detaljert og omfattende. Ingen ting var overlatt til tilfeldighetene. Alt var planlagt ned til minste detalj for å behage den norske grossereren. Til og med hva slags materiale madrassene skulle stoppes med, var tatt med i spesifikasjonene. Om maskinen heter det blant annet:

Maskineriet, om 5 nominella hästars kraft, att utgöras af en enkel direkt verkande högtrycks ångmaskin […] och skall på en provtur i lungt väder och smult vatten framdriva båten med en hastighet af 6 á 7 knop.

I hvitt og gull

Båten ble utstyrt med all den komfort som datiden krevde for et lystfartøy. Forut var det innredet en lugar for to personer (kaptein og maskinist).

Maalebrev for pippi
Målebrevet for D/S “Pippi” – datert 15. mai 1882. (Klikk på bildet for større versjon)

Akterut fantes det en luksuriøst utstyrt salong med soveplass for fire personer. Bakenfor styrehuset var det anlagt en liten bysse. Noen ord om salongen. I en så elegant lystbåt måtte salongen selvsagt være ekstra flott. Det ble ikke spart på noen verdens ting, ser det ut som. Den hadde sitteplass til 14-16 personer. “Salongens målning utförs med omsorg i vitt och guld“, heter det i spesifikasjonen. I tillegg til det faste inventaret kommer en liste over løsøre som en amerika-damper ville ha misunt henne.

Dyprød plysj

Det øvrige utstyret sto ikke langt tilbake: Benkene i salongen skulle trekkes med dyprød plysj. I tillegg hørte et karaffelstell med glass, en større taklampe, to slingrelysestaker, veggklokke og barometer. På det gedigne bordet i mahogni skulle det ligge en voksduk og foran vinduene skulle det henges opp ullgardiner.

Akterut, på begge sider av nedgangstrappen til salongen, skulle det innredes to skap for mat og drikkevarer, samt en “pentri-anordning”. Til det mer prosaiske utstyret, hørte det med en isboks. Det skulle formodentlig benyttes til å holde grossererens eget øl behagelig temperert. Grosserer Herman Eger og broren Thorvald eide nemlig firmaet Eger & Co., som hadde aksjemajoriteten i Fortuna & Central Bryggeri – en velrenommert bryggeribedrift i Christiania. Som om ikke dette var tilstrekkelig, så får vi opplyst hvor mange kniver, gafler tallerkener og kasserollen som utstyret ombord skulle bestå av. Noen hver kunne nok tenke seg å disponere en privat lystyacht med en så gedigen salong.

Kort eierskap

“Pippi” ble overtatt av grosserer Eger i mai 1882. Via Göteborg ble den seilt opp til Christiania. “Pippi” ble oppankret i Holtekilen i Bærum. Eger fikk ikke lenge nyte gleden av sitt drømmeskip. 2. januar 1883 døde han ugift i Christiania. “Pippi” ble overtatt av Egers svoger, som like etter lot henne gå videre til nye eiere i Arendal. Den ble da kjøpt for regning av skipsreder Hans Aalholm, som eide Hove gård på Tromøy. Kjøpesummen var 9.000 kroner. Båten sto imidlertid oppført i kaptein Thomas M. Strømbergs navn – den første kapteinen ombord. I en skriftlig erklæring, datert 10. oktober 1883, skriver Strømberg:

Jeg, undertegnede Thomas Strømberg forplikter mig herved ved Kjøb af “Pelle”, at avhente denne Baad i Christiania, og sætte den i Fart paa Haavekilen, saa snart som mulig. Den sum Penge, som Hr. Aalholm udlægger i Betaling for “Pelle”, skal jeg som modydelse give ham en Obligation i “Pelle”, som er rentebærende, og Afdrag kan gjøres derpaa, som “Pelle” maatte tjene.

Salget til Arendal ble avslutningen på “Pippi”s karriere som luksusdamper. 7. november 1883 ble hun satt inn i ordinær rutefart Arendal-Hove-Merdø. Dampyachten fikk dessuten nytt navn. “Pelle” ble det denne gang.

Satt inn som “melkebåt”

Formålet med innkjøpet av “Pelle” var å transportere melken ferskest mulig inn til Arendal. (I den første tiden ble den brakt til melkeutsalget i Kolbjørnsvik på Hisøy.) “Pelle” fraktet dessuten grønnsaker og poteter og andre jordbruksprodukter fra bøndene i Sandum-området den ene veien, og salt-, gryn og melsekker den andre veien. “Pelle” begynte snart å ta passasjerer. Folk på øyene fant ut at det var mer behagelig å benytte den lille dampbåten fremfor å ro/seile til byen. Båten hadde en rekke faste anløpssteder under veis: Bratteklev (Endersens Pensjonat og O. B. Sørensens skipsverft), Slåbervig, Sandvigen, Torjusholmen, Rævesand, Merdø, Gjessøya, Storeng og Sandum. Samtlige steder hadde sin egen Pelle-brygge.

Måtte bestå av en pram

Ifølge fartscertifikatet hadde båten anledning til å gå fra Arendal og innenskjærs til Merdø, Sandum, Flosta, Tvedestrand, Helle og Søm (Rute 1). Videre hadde den tillatelse til å gå innenskjærs til Fevik og Grimstad (Rute 2). Det største tillatte passasjerantall var 54 i Rute 1 og 40 passasjerer i Rute 2. Redningsutstyret måtte bestå av en pram når den gikk i Rute 2. For øvrig ble det forlangt to lange årer som tilleggsutstyr. Ellers hadde båten redningsbøyer ombord, samt “andre Redningsredskaber, tilstrækkelig til 12 passasjerer“. I tillegg ble det forlangt 4 pøser – formodentlig til å øse med. Dette fartscertifikatet var utstedt 29. september 1891. Det var undertegnet av J. Natvig i tilsynskommisjonen i Kristiansands Distrikt.

Kjent og kjært trekk

“Pelle” ble raskt et kjent og kjært trekk i Arendals bybilde. Ja, det er neppe for sterkt sagt at båten ble en attraksjon i det arendalske bybildet. “Ni-Pelle” og “To-Pelle” ble snart et fast begrep blant byens befolkning. Kaptein Thomas M. Strømberg var en tid formell eier av “Pelle“, men fikk økonomiske problemer. I 1889 overtok derfor skipsreder Hans Aalholm båten fullt og helt. “Pelle” ble så solgt til et aksjeselskap for 7.000 kroner, der kaptein L. A. Terkildsen i Hisøystrømmen var den største aksjonæren. Denne organiserte året etter (1890) et aksjeselskap med 280 aksjer, hvorav Tekildsen innehadde 160. I 1910 ble båten imidlertid solgt til kullhandlerfirmaet Jacobsen & Thorsen i Arendal. Dette firmaet drev båten videre etter det samme opplegget med stor entusiasme. Den ene av eierne, Nikolai M. Jacobsen, møtte trofast opp ved alle ankomster og hjalp passasjerene i land. Fra midten av 1930-årene og utover ble båten mye benyttet av tilreisende sommerturister både til Merdø og Hove. Alle fikk et kjærlig forhold til den lille og koselige dampbåten. “Pelle” gikk permanent i rutefart mellom Arendal-Hove-Merdø frem til 1961. Da ble Tromøybroen tatt i bruk. Mye av transportbehovet for den trofaste sliteren falt bort. Den lille og vakre svanen ble overflødig. Etter 78 års sammenhengende drift i øyfolkets tjeneste, ble den gamle sliteren tatt ut av drift og lagt opp. Da hadde “Pelle” for lengst blitt en av Sørlandets største turistattraksjoner.

På bunnen tre ganger

I 1964 ble “Pelle” overtatt av Norsk Veteranskibsklub. Båten var foreningens første fartøy. Meningen var å restaurere den og sette den inn i turisttrafikk i Oslofjorden. Det skulle vise seg å være en uoverstigelig oppgave. “Pelle” var en stund i Son før den igjen havnet i Oslo. Da hadde den adstadige ladyen vært på bunnen tre ganger. Klubben beholdt båten frem til 1978. Da ble den satt på land. I 1985 ble båten overtatt av Stiftelsen Norsk Fartøyvern. Den ble konservert og satt under tak i påvente av senere restaurering som lystyacht. Skroget befinner seg i dag i svært dårlig stand. Dampmaskinen er deponert på Norsk Teknisk Museum i Oslo. pelles fabrikktegninger

“La oss aldri bli så opptatt av historien om dampskip at de få gjenværende eksemplarer forblir historie.”

Grosserer Herman Eger (1816-1883)

Skipsreder Hans
Aalholm (1812-1893)
karl johansgt 20
(Karl Johans gate 20)Hvem var grosserer Herman Eger (1816-1883) som overtok D/S “Pippi” i 1882?Sammen med broren Thorvald, drev han firmaet Eger & Co., som hadde aksjemajoriteten i Fortuna & Central Bryggeri – en velrenommert bryggeribedrift i Christiania.Firmaet var eid av de to brødrene inntil 1870. Bryggeriet hadde sine produksjonslokaler i Pilestredet 33.

Brødrene Herman og Thorvald Eger eide i sin tid den store og vakre bygården Karl Johans gate 20, i dag kjent som David-Andersengården.

Bygården gikk derfor under betegnelsen Egergården. Torvet utenfor ble omdøpt til Egertorvet – et navn som torvet fremdeles bærer.

 Skibsreder Hans Aalholm
(Foto: P. A. Nielsen, Arendal.)Skipsreder, gårdbruker og industriherre Hans Aalholm (1812-1893) var i sin samtid en usedvanlig driftig og foretagsom skipsreder, gårdbruker og industriherre i Arendalsdistriktet.Han ble født i det “Aalholmske hus” på Tyholmen. I 1845 giftet han seg med Annette (Anna) Juliane Pettersen (1827-1903) fra Uddevalla i Sverige.Som nygifte bosatte de seg på gården Simonstø på Tromøy. I 1852 kjøpte Hans Aalholm et hus i Norvigen i Kolbjørnsvik. Det ble ekteparets nye hjem. Da moren døde arvet han Hove gård og flyttet dit våren 1871. I tillegg overtok han gårdsbruket Gjervoldkjæret.

Hans Aalholm opparbeidet seg til å bli en betydelig skipsreder i Arendal. I 1890-årene disponerte han seks seilskip. Det var barkskipet “Emigrant”, barkskipet “Erbrim”, barkskipet “Fugast”, barkskipet “Gna”, skonnerten Haave” og barkskipet “Meta”. I tillegg hadde han parter i flere skip.

Hans Aalholm engasjerte seg også i industrivirksomhet på landjorden. Han eide Dyviga Dampsag & Høvleri i Dyvika og sepefabrikken Savona på Guldsmedengen på Hisøy. Etter hvert kjøpte han opp flere store eiendommer, bl.a. Langbryggen 12 (der hvor eks-Gardgården står i dag), samt Bie gård i Øyestad.

Hans Aalholm døde 5. august 1893. Han ligger begravd på Hisøy kirkegård.

Dette innlegget er stengt for kommentarer.