Minneord: Flykaptein Tore Pfaff


Tore har landet for siste gang. Det var et stort sjokk og med dypt vemod jeg mottok det triste og uforståelige budskapet om at flykaptein Tore Pfaff, Arendal, plutselig er revet bort fra oss. Han ble bare 63 år gammel.

Tore var en ener i ett og alt han foretok seg. Det er en sterk karakteristikk, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at den er dekkende i dette tilfellet. Utvilsomt var han en ekte entusiast. Han hadde et brennende engasjement for så mangt. I denne forbindelse er det tilstrekkelig å nevne det store arbeidet han nedla for å få etablert egen luftfartsskole på Sørlandet, anleggelse av bypark i Barbu og gjennomføringen av ”Pelle”-prosjektet. Disse tre oppgave gikk han inn for med minst hundre prosents innsats og ytelse.

På mange måter et det et paradoks at etter at slaget om Barbu var vunnet – denne saken som han ofret seg fullt og helt for – så ebbet livet ut. Kanskje slet det intense engasjementet sterkere på ham enn han var villig til å innrømme.

Tore var dessuten en kjempegutt. Jeg velger bevisst å kalle ham gutt, for Tore hadde mye av gutten i seg, selv om dåpsattesten viste noe annet. I de årene jeg hadde gleden å kjenne ham, så lærte jeg å sette pris på hans ærlige og rettlinjede væremåte. Du kunne fullt ut stole på Tore i alle sammenhenger. Av natur var han positivt interessert og levende opptatt av de oppgavene som opptok ham. Det gjaldt ikke minst på de områdene som han spesifikt brant for. Samtidig var han reflektert og ikke minst sannhetssøkende.  Han tok aldri et utsagn for gitt før han grundig hadde analysert alle sider ved saken.

Særlig vedrørende ”Pelle”-prosjektet, som jeg hadde mest med ham å gjøre, var han en særdeles viktig og verdifull ressursperson. I STIFTELSEN D/S PELLE var Tore styremedlem og dessuten medlem av Teknisk Komité. Han hadde god innsikt i kompliserte tekniske spørsmål, og det var derfor en stor styrke for oss å ha ham i vår midte.

Etter en tur til sjøs som maskingutt i meget ung alder, ble det flyvningen som ble hans yrkesmessige profesjon. Han avla eksamen ved flyskolen på Kjevik i 1969. Deretter var han ansatt som sivilflyger i Fjellfly i Skien.

En tid fløy han for et flyselskap i Nederland, inntil han ble ansatt i Luxembourg Airlines (Luxair). Her ble han i ti år som flystyrmann. Deretter gikk han over til Braathens SAFE, først som flystyrmann, senere som flykaptein. Også i dette selskapet virket han i ti år.

På slutten av sin flykarriere ble han ansatt i China Airlines på Taiwan, hvor han både opererte som flykaptein og som instruktør på jumbojet. Tore var en dyktig flyger og ble høyt verdsatt og respektert i alle de selskapene han var ansatt i. Med sin joviale og sjarmerende fremtreden vant han seg lett venner. Og ingen av oss som sto ham nær kommer til å glemme det gode og varme smilet.

Tore førte også en fin og sober penn. Hans argumentasjon var saklig og nøktern. Det kom sjelden hardtslående påstander fra hans side. Når han fremsa sine synspunkter, var de alltid godt underbygget.

Etter at kom tilbake til Arendal ble han raskt et midtpunkt i kaffegjengen på Strand Café. Her likte han seg ekstra godt, hvor han elsket å dyrke samtalens og diskusjonens stimulerende ferdigheter. I alle år var han en sann arendalspatriot, ekte Tyholmen-gutt som han var. Han elsket denne byen og ønsket å gjøre alt det beste for den.

Alle vi som var så heldige at vi fikk lære Tore å kjenne, føler oss i dag fattige. Vi har mistet en god venn og trofast forbundsfelle. Det hele føles ikke bare sårt, men så uvirkelig og uforståelig. Våre tanker går spesielt til Markus, Thomas og Torhild som sitter tilbake uten sin kjære far og gode kamerat.

Kristen Taraldsen