Pelle-historier


Det finnes en lang rekke artige historier fra D/S Pelle. Vi har samlet noen av dem her.

Har du en god historie så ville vi satt stor pris på å få vite den. Se våre kontaktsider for informasjon, eller post en kommentar nederst på denne siden.


Blåste vettet av barker og skonnerter

Da den kullfyrte dampbåten “Pelle” ankom Arendal i 1883, skremte den vettet av barker og brigger foran Rådhuset, og varslet om at en ny tid var i anmarsj. Mange eldre husker fra mellomkrigstiden kaptein Jørgensen og maskinist Terjesen ombord, samt verdens minste skipsreder, kullhandler Nikolai M. Jacobsen som så sitt flaggskip legge ut fra Pollen.

Dampfløyta ble Arendals-distriktets taktstokk. Den hørtes godt, og man innrettet sin dag deretter. På Merdø, hvor man hadde skole frem til 1942, var skoletimen slutt når “Pelle” blåste, og hva var mer naturlig enn et friminutt på Pellebrygga. Jo, “Pelle” var et begrep.

En gang var “Pelle” forsinket. Maskinist Terjesen hadde forsovet seg. Da gikk Arendal i stå av bare undring. Hvor var “Pelle”? Hvorfor blåste den ikke?

“Pelle” som julebåt

En lille julaften med båten full av damer med småunger, julepresanger og hektisk stemning, fikk “Pelle” maskinstopp midt på Rævesandsfjorden. Det brøt da ut tilløp til panikk blant de mange kvinnelige passasjerene som skulle hjem for å gjøre huset i stand til jul.

Damene henvendte seg i sin fortvilelse til skipperen i styrhuset. Da dukket det svette og kullsvarte hodet til maskinist Kristen Johnsen opp fra maskinrommet. Med myndig og fast stemme kunngjorde han følgende: «Ta det heilt med ro mine damer! E kan forsikre dere om at mi ikkje får jula i sjøen!»
pelle som julebaat

Da “Pelle” fikk ny fløyte

Skipsreder Thorsen fikk et innfall en gang midt på trettitallet. Han anskaffet en ny fløyte til «Pelle». Befolkningen var gjennom mange år blitt vant til “Pelle”s høye, særegne tone. Folk visste hvor båten befant seg og hva klokka var. Plutselig en dag våknet arendalittene til en grov og dyp dampskipsrøst som drønnet over fjorden.

Det lød som en hel amerikabåt. Det var i hvert fall ikke “Pelle“. Denne lyden vakte allmenn bestyrtelse. Det kom harmdirrende avisinnlegg. Folk gikk ikke i fakkeltog, men det kan virke som det var like før. Uansett, skipsreder Thorsen måtte gi etter for presset. Den gamle fløyta kom på plass igjen, og byen kom atter i lage.

På tur til Merdø

En familie var på tur til Merdø. De hadde slått seg ned på Gravene og koste seg med kaffe, brus og annet godt. Da kom maskinisten på “Pelle” gående, svart og fæl. Han kjente familien godt, så han fikk seg en kopp kaffe.

Da «Pelle» hadde avgangstid, begynte skipperen å ule iltert med fløyta for å tilkalle maskinisten. Han hadde nettopp fått påfyll med dampende varm kaffe, så han kikket rolig opp over koppens kant og sa: “La han bære tude, han kåmmå ‘kje noen vei uden mæ!”

«Pelle» som barnepike

D/S «Pelle» hadde ikke bare som oppgave å frakte gods og passasjerer mellom Arendal og øyene utenfor. Den ble faktisk også benyttet som «barnepike».

En frue på Sandvigen forteller at når ungene lekte på lekeplassen og hørte «Pelle» tute, så sa de i kor: «Nå må mi heim å ede.» Fløytetonen til det lille dampskipet var signalet på at det tid for å innta middagsmåltidet.

Benyttet som vekkemetode

Statsautorisert revisor Arne J. Reinertsen opplyser at folk på Sandvigen hadde inngått avtale med kapteinen på «Pelle» om å tute kraftig når båten passerte den gamle uthavnen på første tur om morgenen. Dette ble gjort for å vekke folk.

– Vi fikk da anledning til å ta skjegget, spise og pusse tennene. Når «Pelle» la til på Pelle-brygga på Sandvigen på innturen, sto vi opplagte og morgenfriske før vi gikk ombord. «Pelle» fungerte som en enkel og effektiv vekkemetode, konstaterer Arne J. Reinertsen.

«Pelle» gikk som vanlig

En skipskaptein ankom Arendal med rutebilen fra Kristiansand den fæle snøvinteren 1954 etter å ha vært ute i to år. Han skulle videre til sin familie på Sandvigen på Hisøy, men på grunn av de voldsomme snømengdene var det umulig å oppdrive et passende kommunikasjonsmiddel. Hverken rutebil eller drosje kunne trafikkere veiene, ettersom de ikke var slått opp.

Da så kapteinen ingen annen utvei enn å ta «Pelle» ut til Sandvigen. Den gikk som vanlig – uhindret av vær og vind. Ryktene om at kapteinen var på vei hjem gikk som løpeild over Sandvigen.

Da kapteinen steg i land på Pelle-brygga, sto hele familien og ventet på ham. Det ble et ekstra gledelig gjensyn, ettersom familien trodde han hadde tatt inn på hotell i Arendal.

Latterlig lave

Billettprisene var latterlig lave. Jeg tror det kostet 10 øre for skolebarn fra Merdø til byen, og kanskje 75 øre for voksne. Det måtte holdes både maskinmann, dekksmann og skipper. To tonn vann skulle kokes opp. Det var litt av en jobb å fyre, sier Enok Eikin, “Pelle”s venn nummer én.

Legg igjen en kommentar